Astrid från Norge
Jeg har troen på at jeg har kontroll over livet mitt her og nå - i øyeblikket
Noe av det verste med MS er angsten for hva som kan skje med meg. Plutselig har man fått en uhelbredelig sykdom, og man står i fare for ikke å vite hva morgendagen vil bringe av uønsket sykdom.
- Ingen av oss vet jo hva som vil skje i morgen, sier du kanskje.
Men det er følelsen av at jeg vet, troen på at jeg har kontroll på livet mitt, at jeg kan være min egen kropp og sinns herre, at jeg har samme forutsetninger som ”alle” andre;
Nå har jeg fått ett annet alternativ lagt foran meg: Uendelig mange forskjellige og rare symptomer, sykdom, uførhet.
I begynnelsen etter diagnostiseringen føltes alt så tungt. Og hver gang jeg får et symptom som må hanskes med eller et nytt schub, blir jeg nedtrykt og deppa og føler at fremtiden er håpløs.
Er jeg frisk, slipper taket på disse tankene litt etter litt.
Jeg holder fast på tanken av at ingen av oss helt har kontroll uansett, vi vet ikke hva som vil skje i morgen verken av sykdom eller ulykker, død eller uførhet.
Jeg har troen på at jeg har kontroll over livet mitt her og nå, i øyeblikket.
Og det er mye jeg kan gjøre selv for å få tilbake den følelsen. Jeg kan for eksempel spise sunt, trene regelmessig, hvile meg når jeg behøver det, gjøre yoga, være snill mot meg selv, prøve å realisere drømmene mine så langt det rekker (det er å prøve som teller), snakke med andre om hvordan jeg har det osv. Og så er jeg liksom back on track. Jeg har kanskje aldri følte meg så sunn i hele mitt liv.
For det er følelsen som teller.
Leger sverger til medisiner og sier at det ikke spiller så stor rolle hva vi selv gjør, men dette er jeg totalt uenig i. Jeg erfarer at jeg blir bedre av det jeg gjør for å hjelpe meg selv. Jeg styrker kroppen min og sinnet mitt, og hva er vel bedre enn det?
Dessuten glemmer legene alt for ofte at kontroll over eget liv gir deg både trygghet- og frihetsfølelsen tilbake. Trygghet og frihet er elementære følelser vi mennesker ikke kan leve uten.
Med angsten for å miste dette blir vi paralyserte, og da kan livene våre virkelig stoppe opp.
Det er ikke overkontrollering det handler om, det er følelsen av å eie seg selv og sitt eget liv.
Carpe diem.
Astrid, Norge
